LEIF MARTIN KIRKNES

Leif.kirknes@lomedia.no

Datasenter kan bli Norges nye storindustri. Dette har vi tenkt i mange år. Det har blitt etablert et og annet datasenter, men man kan ikke si datasentrene har overtatt for oljen ennå. Mange store gigantkonsern har etablert seg andre steder, i naboland.

Tirsdag forrige uke vedtok Stortinget at de ønsker fortgang i fiberutbygging. 89 av 93 stemte for. «Stortinget ber regjeringen legge fram en sak for Stortinget om hvordan det så raskt som mulig kan etableres flere fiberkabler til utlandet, blant annet fra Norge til Storbritannia og Tyskland, for å styrke grunnlaget for etablering av grønne datasentre og annen databasert næringsvirksomhet i Norge.» Og «Stortinget ber regjeringen utarbeide en strategi som beskriver hvordan myndighetene kan legge til rette for ytterligere etablering av grønne datasentre i Norge.» Selv de fire som stemte mot, var i prinsippet for fiberkabler og datasentre, om enn uenige i hvordan man skal få til disse to.

Statnett-sjokket

Fiber er med rette sett på som en hemsko i utviklingen av en stor, norsk datasenterindustri. Det var mange som ble lettere forfjamset da Statnett etter et par runder med vurderinger avslo å legge fiber i strømkablene de skal strekke under havets overflate til henholdsvis Tyskland og England.

Men så er det jo sånn markedskreftene fungerer, så ved ettertanke gir det mening. Det finnes forventninger om oppnåelse av budsjetter, aller helst oppnåelse av avkastning, og i en slik situasjon kan man ikke drive med legging av fiber av ren veldedighet. Statnetts kjerneområde er strøm, og om det er ulønnsomt å legge fiber så er det klart de foretrekker å stå over.

Så kan man i etterpåklokskapens lys stille spørsmål ved om oppsplittingen og privatiseringen av alle offentlige funksjoner, slik at det sitter en direktør i hver sin silo med hvert sitt budsjett og tenker kjernefunksjonalitet fremfor samfunnsnytte i litt større kontekst, alltid er et gode, men det er en annen sak. Nå kan det hende staten må legge et par kroner i potten for å få den fiberen, men sånn er livet.

Men fiber er ikke alt

Norge er i alle fall en helt ideell arena for å etablere datasenter. Grønn strøm. Stabil strøm. Mye strøm. Forholdsvis rimelig strøm. Naturlig kjøling i et kjølig klima med fjorder der du så og si kan isbade selv om sommeren. Men også geopolitisk stabilitet, god økonomi, lite utsatt for naturkatastrofer og tilgang på både kloke hoder til å holde datasentrene gående og nedlagte gruver og industritomter til å huse selve serverne.

Men mye av det samme kan man også si om våre naboland, og derfor er det konkurranse. Og i så henseende er det verdt å merke seg at det trengs mer enn fiberkabler til utlandet for å tiltrekke seg storkundene.

Derfor var Stortinget inne på noe da de forrige uke sa seg enige om at fiber er bra, men samtidig også hadde en vettug diskusjon om øvrige rammevilkår for datasentre. For rammevilkår har vist seg å være viktig.

At mye fibertrafikk fra Norge går gjennom Sverige er kanskje ikke optimalt, men ingen grunn til å sette seg totalt på bakbeina. Erfaring fra tidligere kamp om datasenterkunder viser at når alt kommer til stykket er statlig gavmildhet også en stor del av gamet.

Da et av de første slagene om datasenter-storkundene stod på som verst, cirka rundt 2008 – 2012, manglet Norge fastsatte rammevilkår. Datahotellvertskapet Norge hadde det ikke helt klart for seg hvor mye, om i det hele tatt, gjesten skulle få i avslag eller om måltider var inkludert. Da la gjestene seg heller inn hos de mer tydelige konkurrentene som visste å by på gratis lunsj.

Money, money, money

Det som skjedde i kulissene da Facebook valgte å legge sitt store datasenter i nordsvenske Luleå, en avgjørelse Facebook fattet i 2011, var ikke bare at Sverige hadde mange fine fiberkabler. Visstnok var det opp mot 100 andre kriterier Facebook vurderte vertskapet på. Deriblant noe så banalt som datasentertomtas nærhet til flyplass.

Men det som nok gjorde sitt utslag på vektskåla, om man skal spekulere rent kynisk ut fra hvordan næringslivet normalt tenker, var at den svenske regjeringen spyttet inn 103 millioner i investeringsstøtte, som Sverige har planlagt å få tilbake via strømregningen. Skattefradrag første sju år. Og så preppet Luleå kommune tomten pro bono for til sammen 55 millioner for å få på plass nok strømtilførsel og vannledninger.

Derfor var det interessant å lese i transport- og kommunikasjonskomiteens innstillingsdokumenter, og høre i den påfølgende debatten i Stortinget, en diskusjon rundt avgiftslette for strøm. For diskusjon om fradrag, fritak og støtte er egentlig like interessant som fiber i seg selv når vi snakker datasenter. Husk at er interessen der, så kommer kabelen sågar noen ganger krypende av seg selv. Romfartsorganisasjonen NASA var i samarbeid med Telenor med på å få fiberlinje fra fastlandet og over til Svalbard i 2003 fordi den lille arktiske øyriket er helt ideelt for nedhenting av store mengder satellittdata.

SV for fiber, men mot skattelette

I årets statsbudsjett, fremlagt i fjor høst, ble det gitt redusert elavgiftssats for datasentre som tar ut over 5 MW, et tiltak som ble svært godt mottatt. Men det ble i Stortinget forrige tirsdag også drøftet fritak for dem som tar ut under 5 MW, da 5 MW er såpass mye strøm at det kun angår et absolutt minimum av datasentre. Dette ble imidlertid nedstemt, med 52 mot 50 stemmer.

SVs Heikki Holmåls ville i den andre enden av skalaen helst sett at det ikke var skattefritak overhodet for datasentre, da han mente vi trenger flere næringer som betaler skatt fremfor flere næringer med skattelette. Han kjempet også en seig kamp for krav til utnyttelse av spillvarme fra datasenterdrift, uten at vi skal gå nærmere inn på det.

SV var de fire representantene som stemte mot hovedforslaget. Nå skal ikke jeg argumentere for hverken det ene eller andre, for jeg forstår sakens flere sider. Dem som var imot reduserte satser for datasenter som tar ut under 5 MW pekte på at det i verste fall vil gjøre at hvem som helst med et litt voksent datarom kan påberope seg reduserte satser. Og det er nok et poeng. Samtidig har SV noe for seg når de påpeker at den norske velferdsfremtiden ikke kan bygges på skattelette. Skulle man gitt skattelette til alle nisjer som påstår de kan redde Norge etter oljen, hadde det ikke blitt mye igjen å lage statsbudsjett for.

Må diskuteres videre

Så det er liten tvil om at det må tas en bred debatt i forbindelse med at regjeringen utarbeider «en strategi som beskriver hvordan myndighetene kan legge til rette for ytterligere etablering av grønne datasentre i Norge.» Sagt med Marit Arnstads ord trenger vi «en samlet strategi for hvordan lette vilkårene for dem som skal etablere datasenter». Dessverre for SV er det nok ingen andre utfall enn en form for økonomisk lette som vil gi gjennomslag internasjonalt gitt ellers relativt like konkurransefortrinn med svenskene - og finnene og andre konkurrener for den saks skyld, med mindre noen kommer på et helt usedvanlig genialt og banebrytende alternativ. Men det kan godt hende at den økonomiske nøkkelen kan kalkuleres på en annen måte enn 5 MW, hvem vet. Det viktigste er at tilbudet er fristende og samtidig tydelig og ukomplisert.

I diskusjonen i Stortinget hadde representant Anna Ljunggren et annet godt poeng; at ikke minst hurtighet i byråkratisk saksbehandling er å anse som viktig for å tiltrekke seg internasjonale aktører. Som hun sier, amerikanerne har fått med seg dette med elavgift, men det er litt vanskelig å investere i Norge når behandlingstid for reguleringsplaner gjerne går over et par år. Det må gå fortere enn det.

Men vi kan også se til Sverige. Det er et par erfaringer datasentersvenskene har gjort seg, som er verdt å få med seg i videre debatt. I en studieturrapport fra Vest-Agder fylkeskommune etter en reise til Luleå på tampen av fjoråret, påpekes det blant annet at Sverige har fått på plass selskapet The Node Pole, en datasenterkatalysator som funger som en koordinator for alle de datasenter-relaterte aktørene i fire nord-svenske kommuner.

Verdt også å nevne at noe så enkelt som at Facebook kunne forholde seg til kommunens øverste representant i startfasen anses som viktig av vårt naboland. Kulturell forståelse teller inn.

Ikke bare IT-folk

Mulighetene for å minke arbeidsledighet, med de samfunnsnyttige fordeler det innebærer, er i alle fall til stede om Norge klarer å gå i den retningen svenskene har klart med Luleå. Ikke bare blant IT-folk, også fagarbeidere trengs i støttenæringen rundt datasentre, skriver Vest-Agder Fylkeskommune i sitt notat.

«Det er skapt en slags forståelse av at de som arbeider innen datasenterindustrien er typiske «datafolk». Dette stemmer ikke med den erfaringen de har gjort seg i Luleå, da det viser seg at dette er mye prosessindustri der arbeiderne også er rørleggere, ventilasjonsarbeidere, mekanikere, reparatører av ulike typer, vektertjenester, elektrikere mv, altså fagarbeidere.»

Samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen viste under debatten i Stortinget til sin nylige Stortingsmelding om digital agenda og nasjonal ekomplan, og varslet videre statusoppdateringer i fremleggelsen av neste Statsbudsjett. Han nevnte at det pågår dialog med private selskaper, men ba om forståelse for at ikke alle disse ønsker å få brettet sine planer ut i offentligheten på nåværende stadium. Han påberopte seg fingerspitzengefühl med tanke på hva som kommuniseres utad, så disse hemmelighetsfulle selskapene ikke får for seg at Norge plaprer ut om alle planer som er ment å være delt i fortrolighet.

I en infomelding skriver forbundsleder i EL og IT Jan Olav Andersen at han håper regjeringen viser at datasenter-problematikken er prioritert allerede i revidert nasjonalbudsjett onsdag.